Da kong Haakon og kronprinsesse Ingrid Alexandra reiste utenlands sammen lørdag 7. november, var det regjeringen som sto for tur til å overta kongens oppgaver. Bare fire dager tidligere hadde Stortinget enstemmig vedtatt en grunnlovsendring som skal gi kongehuset flere å spille på i nettopp slike situasjoner. Likevel kunne den nye regelen ikke brukes.
Endringen som ble vedtatt tirsdag 3. november 2026, åpner for at tronfølgerens førstefødte barn kan tre inn som regent fra fylte 18 år. Da forslaget kom i 2024, var det prinsesse Ingrid Alexandra som kunne ha fått den rollen. Nå er hun selv kronprinsesse. For dagens kongehus blir den nye muligheten først aktuell dersom hun får et barn og barnet blir myndig.
Ingrid Alexandra skulle kunne avlaste bestefaren
I 2024 satt kong Harald på tronen, kronprins Haakon var nærmeste arving, og prinsesse Ingrid Alexandra sto som nummer to i arverekken. Dersom både kongen og kronprinsen var forhindret, kunne hun etter de daværende reglene ikke vikariere for dem. Forslaget skulle blant annet gjøre det mulig for henne å avlaste bestefaren og faren i en slik situasjon.
Kong Harald døde 28. august, før Stortinget rakk å vedta endringen. Haakon ble konge og Ingrid Alexandra ble kronprinsesse. Med den rollen kan hun allerede fungere som regent når faren er syk eller utenlands. Dersom hun også er forhindret, går oppgavene videre til regjeringen. Det var den ordningen som gjaldt da Slottet 7. november opplyste at kongen og kronprinsessen var på privat utenlandsreise sammen.
Regjeringen kan bli sittende på begge sider av bordet
Historiker og kongehusforfatter Trond Norén Isaksen tok til orde for endringen i 2024. Han mener den enstemmige avstemningen viser at forslaget fikk bred støtte.
– Men i og med at det ble enstemmig vedtatt i Stortinget, virker det jo som at de fleste syntes det var en god idé, sier han.
Isaksen trekker fram tre grunner til å utvide kretsen av mulige regenter. Én av dem handler om hva som kan skje hvis regjeringen overtar kongens oppgaver samtidig som det pågår et regjeringsskifte eller en omdannelse av regjeringen. Da kan regjeringen få ansvar for å håndtere en prosess den selv er part i.
– Det er uryddig dersom regjeringen som stedfortredende statsoverhode må administrere et regjeringsskifte eller en regjeringsomdannelse. Da sitter regjeringen på begge sider av bordet. Det er også noe som kan misbrukes, forklarer han.
Et annet poeng er at en framtidig monark kan få erfaring som regent allerede ved myndighetsalderen, også før vedkommende har blitt kronprins eller kronprinsesse. Det tredje handler om å avlaste en aldrende monark. Isaksen viser til de siste årene av kong Haralds regjeringstid, da kronprins Haakon flere ganger måtte representere Norge i utlandet. Jo mer uforutsigbar kongens helse blir, desto større kan behovet bli for flere som kan tre inn.
– Behovet for en slik ordning er størst nettopp når monarken er gammel og det trengs mer enn én avlaster, sier han.
I Isaksens eksempel er kong Haakon 79 år før regelen kan brukes
For å vise hvor langt fram i tid endringen kan få betydning, bruker Isaksen et regneeksempel. Dersom Ingrid Alexandra får sitt første barn som 30-åring, vil barnet fylle 18 år når kong Haakon er 79. Sitter han fortsatt på tronen da og lever til han er 89, vil det være en periode på ti år der både kronprinsessen og hennes førstefødte barn kan overta regentoppgavene ved behov.
Det ville gitt Haakon og Ingrid Alexandra større spillerom ved utenlandsreiser og gjort det lettere å fordele oppgavene dersom kongen skulle bli syk. Når kong Haakon dør, blir Ingrid Alexandra dronning.
– Barnebarnet kan også begynne å bygge erfaring allerede når hen er 18 år, sier Isaksen.
Kong Haralds bortgang endret hvem som først kan få bruk for regelen. Isaksen mener den lange ventetiden sier lite om hvor viktig vedtaket er.
– Grunnloven utformes i evighetsperspektiv, og dette er en fremtidsrettet endring.
